|
| Sommerdrømmen lever |
|
|
| Ørret fra Finnmark. Dens brødre finnes også i Dividalen. Foto: TIK |
Fiske er tingen og Even Rise, Torgeir Dahl og Torbjørn Tufte er inspirasjonskilder.
Dividalen uten teltstenger i 1989/90
| En stolt røyedødare |
|
|
| I kveldstimene tok røya en gang på spinner, så måtte makken til pers. Og middag ble det. Foto: JAA |
Ei Tjøstheimstang gjorde susen der ho som ei kronglebjørk holdt teltet oppe og kokken og smårøyene tørre for regnet. Dog gjorde
Tjøstheimstanga aldri ordentlig fiskesusen etter denne så viktige oppgaven.
Turen gikk over fjellet parallelt med innløpselva til Dødesvann, en 5,5-times mars fra bjørkeskog og moltemyrer, til gressbevokste
lier som ble karrigere jo lenger opp vi kom. "Kan vi ikke gå ned til elva nu da, så kan vi fiske oss oppover," var
tonene jeg hørte fra turkompisen, tenåringen John Arild. Men "tyristsjefen" sto på sitt, og halte oss fram den siste
halve mila. Teltet ble "reist" noen hundre meter fra "der elvene møtes".
Det dirret i fingre og knær da vi heiv oss i fiskinga. Nye beitemarker og ei ukjent elv som kommer fra gode røyevann!
Er det noe mer ei stakkars fiskesjel kan ønske seg? Svaret ga seg selv der spinneren ble omsluttet av iskald elv. Og desken,
i et av de første kastene er det noe som "lugger" der ute i kulpen, like foran en stor stein. Fingre! Rolig nu!
Og med smaken av sprøstekt elverøye savlende fra kjeften vippes Meppsen midt i gapet på kvartkilosrøye, som får oppleve
en lutseilas av en annen verden der min andre "Tjøst" bringe røya mi heim. Det vil si i småfingrene på en like oppgira
John Arild, som står klar i fiskemottaket.
Men spinneren mister magien, røyevennene forblir i elva, men vi er like skrubbsultne.
Da er det bare å sette på makkroken og tre på makken. Og var han ikke perforert der han hang på kroken, så blir det ikke
likere der røyetennene biter til. Så i kveldsmørtna går enda flere smårøyene i bue fra elva og ned i posen. For så å bli filetert
med en stiv Hunter. Filetene får seg en runddans inne i melposen, hvor også salt, pepper og alskens annet snadder danser med.
Her var det bare å fyre opp rødspriten og sette steikpanna på. Og intenting smaker så forbasket godt til bålkaffen, som dog
jukses til på en spritbrenner ved at en glødende pinne røres inn i kaffen, enn en aldeles nydelig rød røyefilet som blir sprøstekt
og krøllet i normalsaltet meierismør. Halleluja for en smaksbombe!
Og for å ha det sagt kjære deg som kjøper all fisken din på Rimi, Rema, Rama eller Puma: For en opplevelse det er å høgge
tennene i en egenfisket røyefant klokka 01.38 ei først-i-august-natt langt i huttiheita av lei. Takk og amen for et land vi
har. Og for noe fisker, og fiskekarer for den del.
Etter å ha fortært hver smule av den sprøstekte røya, som blir ofret oppå de forskjellige muttrenes brød, er det bare
å nyte den siste kaffeskvetten.
Ved våre såre veideføtter ligger beingrindene etter våre første nedlagte kjemperøyer. Opp av lyngen, i et stadig mer opplagt
og gryende dagslys, stiger drømmen om hva som befinner seg lenger inne i Devdisvassdraget. Skal vi få oppleve at nye røyebeist
danser med spinneren eller flua. Vi vet det så forrbasket godt der jeg kjenner pusten av Jon - ikke John Arild - men Jon Blund,
at vi fisker i elv, og vet at uansett hva svenske Napp og Nytt melder i sine fisketabeller, så er vi garantert fisk. Det var
første tips: Skal du ha deg ei koking innlandsørret, så ta en tur til elva. Ikke nødvendigvis helt inn der "elvene møtes",
men kanskje noen kilometer lenger inn enn der den vanlige turgjenger dypper stanga. Sammen med fiskegleden, som er sterkest
når den deles og utbasuneres av to fiskegærninger, så får du både luftet laddan alene sammen med noen ørretfanter. Og passer
de ikke til steikpanna di, så bare ring. Æ har ei diger ei...
Tormod 9. juli 2006 - og råklar for næste finnmarkstur.
| Lyset viser vei |
|
|
| Over neste ås venter drømmen, lyset viser vei. |
Home til Ramsalta
|
