|
Young Angelsens site
Han ble bilbåren til Finnmark. Bært inn i ei hytte. Støttet og hjulpet til Viddas beste ørretvatn. Vi ga han sluken, bandt
den på. Han kastet ut. Flere ganger. Og han fikk fisk. Nesten hver gang. Gledelig. Syntes vi.
Her er hans beskrivelse av virkeligheten.
tiko...
| Se!! Kritikeren gliser |
|
|
| Fisken! Får lett plass i ei fyrstikkeske... |
Det slo meg
der ved bredden
Med et barns tankerekke kom jeg fram til at om jeg forsøkte, kunne jeg lett få plass til én fisk i hver lomme.
Endelig, endelig fikk jeg én, to, tre, fire, fem fisker på finnmarka. Vesenene ble dratt opp med sluk i kjeften. Kaffe
på bålet, middag på bordet og god drikke i magen senere den kvelden gjorde dagen uforglemmelig. Legg merke til at jeg ikke
legger fisken inn i uforglemmelighetsformelen.
Etter å ha halt på denne såkalte edle skapningen, ørreten, fikk jeg noen klassiske spørsmål å besvare. Hvordan føles det
egentlig å dra sin første fisk på finnmarka? Flaue to ganger tidligere har jeg vært i fiskerens paradis og mygghelvete uten
å få så mye som en algevekst på land. Myggstikk og ustabilt humør har det derimot aldri skortet på. I år så ting ut til å
snu. Det slo meg der ved bredden. En bjørk var vridd til et spørsmålstegn bak meg. Med sekken på ryggen ble stanga svingt
med en Charlie Chaplin-aktig bevegelse. Sluken tok farvel med snøret og stanga mi, men sa «hallooo» til vegetasjonen på andre
siden av innosen. Slitt rett av! Ja, ja, nevermind. Jeg var tilfreds med de tre fiskene som lå i ryggsekken.
«Tre fisker ligger i ryggsekken»... funderte jeg, mens jeg klødde meg i de spredte skjeggstubbene på haka»
«Tre fisker som ligger i en ryggsekk, skal da merkes, om det da ikke er småsei jeg fisker etter».
Og det var det jo i og for seg. Med et barns tankerekke kom jeg fram til at om jeg forsøkte, kunne jeg lett få plass til
én fisk i hver lomme. Etter å ha hørt om kvartkilosene som ivrig ventet på å sluke hvert et agn jeg skulle finne på å kaste
i vannet, hadde det aldri slått meg hva en kvartkilos egentlig er. Når jeg fisker hjemme, er jeg strålende fornøyd med en
250 grams ørretjækel. Her oppe på finnmarka heter visst en slik fisk en kvartkilos. Er jeg fornøyd med en kvart av en hel?
Hva med en halv av en hel? Der jeg sto og jaktet etter liv som kommer inn i brøkregningen uten hele skinnet intakt, falt liksom
fornuften bort. Kanskje er laksefiske i så måte bedre. Men det vet ikke jeg. For jeg har aldri prøvd. En annen ting jeg aldri
har opplevd, er å få en helkilos ørret på kroken. Kommer jeg tilbake neste år i håp om å dra den på land?
Hasta la vista, Finnmark. I won’t be back!
TILBAKETILBAKETILBAKE
Joda, slapp av, karen skal tilbake til Finnmarka. Til vannet der han fikk sin debut som rå ørretfisker. Han trekkes mot
nord hvert år...
Ferdig disktutert, den saken.
Opp
Home
Enter subhead content here
|
